Da den italienske jesuitten Matteo Ricci (1552-1616) ankom Kina som misjonær fant han en kultur som var distinkt forskjellig fra den vestlige. For å overbevise lærde kinesere om at katolisismen og vestlig kultur hadde noe som helst å tilby satte han seg derfor fore å vise kineserne at den vestlige tradisjonen bar på en overlegen kunnskap.

Til forskjell fra mange misjonærers barbariske opptreden gjorde Ricci sitt beste for å gli inn blant kineserne. Han lærte seg å lese og skrive klassisk kinesisk (wenyan) og han satt seg inn i konfusianske skikker og lover. Ricci vant dermed en betydelig respekt med sin opptreden og han ble den første vestlige som fikk adgang til Den Forbudte By i Bejing.

Mye av Riccis virke i Kina var av det akademiske slaget. Han var den første som oversatte de konfucianske klassikerne til latin og som kartograf tegnet han opp kinesernes første verdenskart. Ricci kom også i kontakt med de kinesiske jødene, de såkalte kaifeng, oppkalt etter byen Kaifeng i Henan-provinsen. Ricci ble kjent med en kaifeng-jøde ved navn Ai Tian som fortalte ham om denne kuriøse og glemte jødiske utposten i Øst-Asia. Da Ricci viste Ai Tian et bilde av Maria med Jesusbarnet skal Ai Tian angivelig ha trodd at illustrasjonen framstilte Rebekka og Esau. Disse kina-jødene hadde forøvrig noen skikker som skilte dem fra andre jøder og som har gjort at de ikke har blitt anerkjent av sine trosbrødre. F.eks er det i jødisk tradisjon slik at et barn av en jødisk mor automatisk blir jøde mens hvis bare faren er jøde så regnes ikke avkommet som sådan. Hos kaifang-jødene var det imidlertid omvendt. De hadde en patrilinær avstamming. Det kan vel også nevnes at enkelte er skeptiske til at kaifang-jødene i det hele tatt har hatt en historisk eksistens. Dr. Xun Zhou argumenterer eksempelvis for at kaifeng-jødenes historie er en vestlig konstruksjon og han bemerker at de angivelige kaifeng-jødene f.eks ikke var i besittelse av noen Torah før i 1851 da de plutselig ble produsert i stort antall og solgt til vestlige besøkende som hadde hørt rykter om de eksostiske kina-jødene. Ricci hevder å ha blitt presentert for kaifeng-jødenes Rabbi som skal ha tilbudt Ricci å overgi sin makt til ham hvis han bare gav opp sin praksis med å spise svinekjøtt. Som den italiener og ikke minst tilpassede kineser som Ricci nå en gang var blitt så avslo han selvsagt tilbudet.

I sin taktikk for å overbevise kineserne om den vestlige visdoms overlegenhet introduserte Ricci en mental teknikk som i Europa hadde lange tradisjoner. Denne teknikken kalte Ricci for Minnenes Palass. Dette er forøvrig den samme metoden som Dr. Hannibal Lecter benytter seg av i bøkene til Thomas Harris. Ricci forklarte metodens opphav til kineserne slik:

For lenge siden levde en adelig vestlig poet som het Xi-mo-ni-de. En dag hadde han samlet sine venner og slektninger til en fest i sitt palass sammen med en stor flokk gjester. Da han forlot dem et øyeblikk for å gå en tur utenfor kom en kraftig storm som fikk palasset til å rase sammen der det stod. Alle som befant seg i palasset ble knust til det ugjenkjennelige og ingen var i stand til å identifisere de omkomne. Men Xi-mo-ni-de visste råd. Han så for sitt indre øye nøyaktig hvor slektningene og gjestene hadde sittet under festen og slik kunne han angi deres plassering slik at de knuste kroppene kunne identifiseres. Av denne historien kan vi lære at den mnemoniske teknikk ble født og fra den tid av ble den overført til senere generasjoner.

Ricci fortalte sine kinesiske tilhørere at palassets størrelse måtte avhenge av hvor mye de ønsket å huske og at de virkelig ambisiøse kunne konstruere hele byer bestående av hundrevis av forskjellige bygninger i alle størrelser og former. For den uerfarne var det imidertid best å begynne mer moderat med små hus, tempelgårder, offentlige kontorer og møtehaller. Palasset måtte bygges, forklarte Ricci videre, av mentale materialer, ikke av virkelige materialer. Han foreslo tre forskjellige metoder:

1. Palasset kan bygges på bakgrunn av bygninger som eksisterer i den virkelige verden og som man har sett med egne øyne og kan kalle fram fra erindringen.

2. Palasset kan bygges utelukkende på bakgrunn av ens egen kreativitet, hvor bare fantasien setter grenser for bygningenes form, størrelse og utseende.

3. Palasset kan bygges som en blanding av fiktive og virkelige gjenstander.

Hensikten bak alle disse konstruksjonene er å bygge lagringsplasser for det mylderet av konsepter som utgjør den menneskelige kunnskap. For enhver ting man ønsker å huske skal man derfor skape et imaginalt bilde, instruerer Ricci. Og hvert eneste av disse mentale bildene må plasseres i en bestemt posisjon og sammenheng slik at den lagrede erindring på et øyeblikk kan framkalles hos den som vandrer omkring i sitt mentale palass. En slik posisjon kalles en loci.

Den som kjenner konfucianismen vet at den er en tradisjon som er bygget på en rekke intrikate lover, regulasjoner og skikker som antar en nærmest morbid detaljrikdom. Ricci så derfor sitt snitt til å misjonere sin katolisisme ved å lære kineserne en metode som gjorde det lettere for dem å orientere seg i sin egen tradisjons snirklete korridorer. Det var særlig den fryktede eksamen som alle aspiranter til den keiserlige tjeneste måtte avlegge som viste seg overkommelig for dem som tok seg bryderiet å bli arkitekter for Minnenes Palass.

Metodens opphav

Konstruksjonen av Minnepalass som et mentalt redskap har en lang historie i Europa. Som Ricci fortalte over så var det i følge legenden Simonides av Keos som fant den opp. Det vi vet med sikkerhet er at metoden allerede i antikken var en integrert del av utdannelsen i retorikk og dialektikk. Etter romerrrikets fall ble metoden overtatt av de kristne munkene som brukte den først og fremst i sitt studium av Bibelen. Thomas Aquinas var f.eks en varm tilhenger av teknikken som et verktøy for skolastikken.

I renessansen, hvor idealet om å gjenføde antikkens europeiske visdomstradisjon spredte seg, vant teknikken utbredelse etter å ha støvet bort i klostrene siden det hedenske Romerrikets fall. Den hermetiske magiker Giordano Bruno brukte metoden som et okkult verktøy hvor de forskjellige loci bestod av astrologiske symboler. Bruno hevdet at man ved å forårsake endringer i Minnenes Palass kunne bevirke endringer i den fysiske verden ved å konstruere loci som representerte den vitenskapelige og okkulte kunnskap. Som den seriøse historiestudent bør ha fått med seg så var renessansens hermetisk-okkulte revolusjon i stor grad ansvarlig for den senere utvikling av den vitenskapelige metode i Europa som fant sted i det sekstende og syttende århundre med sitt fokus på empiriske eksperimenter og relasjonen mellom den menneskelige tankevne og naturverdenen.

Åndsdvergene river palasset

Da kristendommen tiltusket seg makten i Romerriket ble den antikke visdomstradisjonen utsatt for en systematisk undergravelse. Akademiene ble stengt og en rekke disipliner og deres tilhørende skrifter ble forbudt. Filologen Erich Auerbach argumenterer sogar for at kristningen av Rom innebar en kollisjon mellom to antagonistiske størrelser som fikk konsekvenser helt inn til roten av språk og tanke for det vestlige mennesket. Han skriver i sin Mimesis om den judeokristne virkelighetsoppfattelsen:

Den tidsmessig-horisontale og kausale forbindelse mellom hendelsene blir oppløst. Vårt her og nå inngår ikke som et ledd i et jordisk forløp, men er på en gang noe som alltid har vært og noe som skal oppfylles i fremtiden, og er egentlig - for Guds øye - noe evig, noe som har vært og er til alle tider, noe som allerede er fullbragt i den fragmentariske jordiske hendelsen. Denne oppfatning av historien har en storartet enhetlighet. Men den var helt fremmed for den klassisk-antikke tenkemåten og ødela den helt inn til strukturen av dens språk (…) dets nitid utarbeidede system av tidsbestemmelser ble fullstendig overflødig når de jordiske rom-, tids- og årsaksforhold ikke lenger var viktige: når bare en vertikal sammenheng som steg opp fra alt som skjer og løp sammen i Gud, fikk avgjørende betydning. Overalt hvor de to oppfatningene møttes, måtte det nødvendigvis oppstå konflikt (…)

Interessant i så måte er Augustin, som i sitt verk Civitas Dei (Gudsstaten) befinner seg i en overgangsperiode. Auerbach konkluderer:

(…) i Civitas Dei ser vi tydelig den kampen som språklig og saklig fant sted mellom de to verdener og som kunne ha ledet til en omfattende rasjonalisering og syntaktisk strukturering av den jødisk-kristne tradisjonen. Kunne ha, men gjorde det ikke. Den antikke tankemåten var allerede for rystet (…) Så seiret altså den figurale historiefortolkningen over hele linjen. Men den var ingen fullgod erstatning for den tapte innsikt i den rasjonelle, kontinuerlige, jordiske sammenheng mellom tingene, for den kunne ikke brukes på en hvilken som helst hendelse, selv om det ikke manglet på forsøk på å la alt som skjer, forklares vertikalt, dirkete ovenfra. Slike forsøk var dømt til å feile, hendelsene var for mangfoldige og de guddommelige beslutninger for uutgrunnelige. Følgelig var store områder av begivenheter helt uten prinsipper som kunne brukes til klassifisering og forståelse (…)

Dette kan forklare hvorfor den kristne tradisjonen aldri fant noen bruk for Minnenes Palass annet enn som et redskap for memorisering av Skriften og som en metode til meditativ fordypelse. For Matteo Ricci stod det klart at metoden var et agn i misjonens tjeneste. Når de konfucianske lærde fikk smak for dens fortreffelighet kunne Ricci lære bort konstruksjonskunsten ved å vise til sitt eget palass, med sine nitidige loci av bibelske allegorier og bibelske figurer og hendelser.

Det var således ikke katolikkene som først var ansvarlige for at Minnenes Palass ble skjøvet ut i obscuria etter å ha vært en grunnsten i Europas utdanning helt siden antikken. I 1584 brøt det nemlig ut en debatt hvor de engelske puritanerne beskyldte metoden for å stimulere til umoral og obskøne tanker. For å forstå disse beskyldningene må vi se på en av teknikkene som ofte benyttes i konstruksjonen av palasset:

For å konstruere loci som lettere festet seg i hukommelsen var det viktig at bildene man konstruerte var uvanlige og slående i sitt utseende. Dess mer emosjonelle de var dess bedre. Humoristisk, obskøn og til og med blasfemisk symbolikk ble derfor benyttet som ankre for dem som forsøkte å seile på erindringens hav da slike symboler lettere gjorde inntrykk på sinnet.

Puritanerne maktet etterhvert å piske opp motstand mot metoden både hos protestanter, katolikker og hos kjente humanister som Erasmus av Rotterdam. Resultatet var at minnekunsten forsvant som pensum på skoler og universiteter til fordel for den langt mer mekaniske pugging, noe som utvilsomt må betraktes som et attentat på Europas intellektuelle kapasitet.

Ironien blir tydelig hvis vi ser på vår tids hukommelskunstnere, som gjerne opptrer og tjener penger på å demonstrere hva som på utenforstående virker som forbløffende og overlegne mentale evner. Felles for dem alle er at de benytter seg av Minnenes Palass. Faktum er at ved bruk av denne metoden så kan en person med ordinær hukommelse med letthet huske rekkefølgen i tilfeldig stokket kortstokk med mindre enn en halv times praksis. Det som i våre dager betraktes som overmenneskelige mentale prestasjoner var noe enhver lærte på skolen før i tiden.

Mental arkitektur

Som nevnt har forfatteren Thomas Harris introdusert teknikken for et større publikum gjennom sine romaner om Dr. Hannibal Lecter, som benytter seg av metoden til en lang rekke formål. I tillegg til å huse Lecters komplekse erindringer er palasset et fristed hvor Lecter kan trekke seg tilbake for å lese bøker eller endog studere pasientjournaler. Som den estetiker han er har han konstruert sitt palass som et renessansebygg.

Men som Matteo Ricci understreket overfor sine konfucianske tilhørere så er det bare fantasien som setter grenser for ens arkitektoniske utfoldelse. I et framtidig innlegg skal jeg gi eksempler på hvordan man konkret skal gå fram hvis man har arkitektoniske ambisjoner på dette feltet.